Hun ringte meg og spurte om jeg kom på eksamensfesten hennes.
Lørdag morgen kl 9, møtte jeg opp på den islamske høyskolen. Det var mange tusen samlet i salen der vi satt, jeg den eneste hvite.
Programmet begynnte, og alle måtte reise seg for noen viktige personer som kom innpå podiet. Så var det forskjellige bønner som skulle bli bedt, og alle satt med bøyde hoder. Et kor skulle synge, og tonen var så dyster og trist. "Kom la oss jobbe, kom la oss studere for å gjøre allah glad". Her var det snakk om gjerninger.
Men det var mange som var glad, endelig ferdige og vitnemålet i boks. Wati strålte og var så takknemliig for at jeg kunne komme.
1 kommentar:
Hei Silje. Vil bare takke for fine kommentarer,jeg har provd aa legge inn hos dere, uten hell, men naa tror jeg det gaar, Hils Benjamin og si at det var kjekt han fikk det fine diplomet for aa vaere kunnskapsrik, og dele kunnskapen. ting har virkelig ordnet seg fint her nede, men vi savner tiden i Indonesia, det var litt mer virkelig liv der, her er det veldig turistifisert. Men vi har funnet en fin menighet og ungene trives. hils alle, klem fra oss
Legg inn en kommentar