Ønske dokk et velsinga 2007

Ja tenk nå e me snart inne i 2007. Utroligt så fort tiå går. I dag har me feira, men begynnte tidligt. Ongane sin festmat i kveld blei norsk Stabburet makrell i tomat, og de spiste og koste seg som bare det. Etter festmåltid og litt film var det duket for rakettoppskyting. Til stor stas for store og små. Klokkå blei vel 19.30 så la ongane seg, så fornøyde å ha feira nyttår. Så då kunne me voksne setta oss te dekka bord, med norsk pinnekjøtt med kålrotstappe og det som hører til. Det ble et festmåltid for oss i fred og ro(ongane liker ikke pinnekjøtt). Me har lyst å takka dokk som lese bloggen vår, og e me å huske på oss her i Indonesia. Takk for alle bønner som e sendt opp, alle brev, mail og sms som me får. Det e godt med ord fra dokk hjemma i Norge. Me e så avhengige av dokk, for at me ska klara å stå styrka i arbeidet vårt her nede. Me e glad i dokk. Så har me lyst å ønska dokk alle et Godt Nytt År i 2007, måtte det bli et år der me alle kan få leva nært Gud, og få det me trenge for dagen av Han. "Hold dere nært til Gud, så skal han holde seg nær til dere" Jakob 4.8 Glede oss te å høre fra dokk i året som kommer. Stor klem fra David, Marielle, Benjamin, Silje og Kjell Audun

Er du en kristen?

Er dette ett enkelt spørsmål for deg å svare på? For meg er det. Men for Cecilia er det ikke. Hun er 21 år gammel og giftet seg for over ett år siden med Ismael, en muslim. Cecilia var tidligere en aktiv kristen, men har etter inngått ekteskap måtte gå over til islam. Nå i jula hadde vi besøk av Cecilia og lille Lukas, så fine begge to. Cecilia var så glad hun fikk være med i kirka på julaften, og at hun hadde noen hun kunnne prate med. Første juledag fikk vi besøk og vi satt alle rundt bordet. Så spurte Oni " er du en kristen Cecilia?". Cecilia ble helt paff, og visste ikke hva hun skulle svare. Hun satt der stum og klarte etterhvert å vri temaet over til noe annet. Seinere spurte jeg henne, syns du det er vanskelig når noen spør om du er en kristen?. Hun sa at hun tror i hjertet, men er så redd for å si det. Redd for å bli mislikt eller utstøtt i familien, redd for å miste mann og lille Lukas. Hun sa at hun ville prøve i 2007 å gå i kirka når mannen ikke var hjemme, for hun lengta etter et felleskap med Jesus i sentrum. "For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjertet tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst" Rom 10.9 Vær fortsatt med å be for Cecilia og familien. Be om mot og styrke til å bevare troen på Jesus, og frimodighet til å bekjenne. Be om at Jesus må kalle på Ismael mannen hennes, la Cecilia få være et vitne. "Be så skal dere få"

O jul med din glede

Det er lille julaften, vi har hatt grøtfest med oss norske samla. Telefonen ringer og det er Nikolai som ringer og gleder hjertet til Benjamin. Jeg får meg en liten prat med Frøydis før jeg bare må kaste på røyret. Der begynner moroa. Marielle kaster opp så spruten står, og huset blir satt på hodet. Stakkar hun legger seg helt slapp. Før det litt senere står starter Benjamin, og han begynner med oppkast. Dette skulle bli en gledelig natt til jul. Dette endte da med at julaften formiddag ble den roligste dagen til nå med tre barn i huset. Slik ble den fra klokka 10 til nesten 13. Men på den andre siden fikk vi og en flott julaften. Vi feiret sammen med Liv Jorunn, Brit Elin, Knut Harald(søsknene til Liv Jorunn), Georg Steinsland og Cecilia med lille Lukas. Det var et herlig måltid som om vi skulle vært hjemme, med pinnekjøtt, ribbe med knasende sprø svor, grønnsaker og kålrabistappe. Cecilia som er indoneser syntes det var herlig med et norsk julemåltid. Det var godt å få feire jul sammen med Cecilia, gå i kirken på kvelden og høre julebudskapet. Uten det hadde hun ikke kunne feiret en kristen jul, hjemme alene med sin muslimske svigerfamilie rundt seg. Så var det tid for litt pakker, både store og små våkna og friska litt til. Det var stor stas og vi takker for gaver og brev som er sendt ut til oss ! Men den mest overraskende gaven for meg var nok en liten boks. En liten hvit boks som inneholdt ett sett med nøkler, og i garasjen sto Vespaen som passet til settet. Så nå kan eg rundt å råna med min lille blå Vespa. Så nå e eg med i klubben Margrethe :=)

DAVID

Litt bilder av David te dokk besteforeldre. Han e blitt stor gutt nå. Har til og med begynnt å sei når han skal på do, så bleiå er så og sei av på dagtid. Titis, rope han og ska då gå på påttå. Har og funnet ut koss han skal få foreldre og søsken te å le, og vil stadig vera ein moroklump. Han e ein stor velsignelse, som de to andre gullå våre. God jul alle sammen, fra David !!!

Vi ønsker å bli enda bedre kjent med dere

I dag var det dagen for å reise ut til Pulau Jaring Halus igjen. Vi var hele 12 nordmenn som var med for å få møte folket på Jaring Halus. Jørn og Berit Helland har storbesøk av familie som gjerne ville være med å se hva vi driver med. Jeg har nå reist ut til øya i nesten 10mnd, og ennå gruer jeg meg til hver gang. Jeg får en slags prestasjonsangst, der jeg skal ut å prestere. Jeg har gått å grublet og tenkt på det jeg skulle undervise om, og tenkt at dette klarer jeg ikke. Dagene eller ukene nå i desember har gått mye med til å grue seg til å reise ut. Jeg har hatt det så travlt at jeg ikke har tatt meg tid til å legge det fram for Gud i en stille stund. I går kveld, julefesten i stua var ferdig, jeg kunne ikke annet enn å kneppe hendene og be til Gud om hjelp. Underet skjer igjen, Gud gir svar og hjelper. Han senker skuldrene mine, gir meg ord på arket og fred i sjelen. Det var så godt å kjenne. Så ble det med lyst å reise til Jaring Halus, møte folket som ikke har hørt eller tatt imot Jesus i hjertet sitt. Jeg hadde litt undervisning om hvorfor og hvordan vi kan lage nærområdet reinere, ved å håndtere søppel på en bedre måte. Kari Anne overtok og hadde den første engelskundervisningen, som ble motatt med stor begeistring. Så fikk Jørn væremed å møte en stor gjeng med ungdommer, som ønsker å spille fotball og volley sammen. Det var stort. Etter undervisning fikk jeg være med å besøke en mor med sin lille nyfødte, Anisa. Hun satt der på gulvet og hadde ennå 20 dager igjen før hun kunne gå ut av huset sitt. Tradisjonen heter det at du ikke kan ut av huset før det er gått 44 dager. Hun ble så glad for besøk. Jeg beklaga at jeg ikke hadde med noe til henne, men hun sa det var gave nok at jeg kom og ville besøke henne. Vi satt å prata en stund, og en av lærerene i barnehagen sa "vi vil så gjerne bli enda bedre kjent med dere". Det gleda hjertet mitt. Vi ønsker å bli bedre kjent med dem, og de ønsker å bli bedre kjent med oss. Gud åpner veier. Vil dere be om at vi må få visdom og råd til å være sanne vitner for Jesus !? Benajmin og Marielle var og med ut, de sorkoser seg med fisking og fangst av krabber. Tror nesten de kunne flytta ut. Marielle fikk og fiske litt, og fikk fangst. Stor dag, store under og mye å takke for !!!

VI SYNGER JULEN INN i stua

I dag var det tiden til a tå på seg kebaya, en indonesisk drakt. Hjemme her i stua inviterte vi inn til "vi synger julen inn". Hvor mange ville komme visste vi ikke, alle som ville kunne. Vi bestilte mat til 85 stk, og det var en boks tilovers når alle var gått :=) Takk Gud. Store og små , hvite og brune fant veien hit i dag. Og stua vår ble fyllt av mange venner, kristne og muslimer. Det var flott å få være her og høre og dele sanger om julen sammen. Barn og voksne som sang for oss, og en del fellessanger. Det gjør inntrykk å se barn og voksne som synger fra hjertet, der en ser at Jesus betyr noe for dem. Tassen var og tilstede, det er gruppa med David og Filip og Liv Jorunn som leder. Men hver gang er og Wiwik, Yenni og Murni(passepiker og hushjelp til Helland) med, og har lært seg å synge de kristne barnesangene. Så i dag var de med å sang " Alle alle vil vi ha med" ( Wiwik og Yenni er muslimer). Etter mye sang kom gjeteren inn og fortalte om hva som skjedde i Betlehem. Han fortalte om frelseren og reddningsmannen som kom for oss. Og utfordra til å gå å se hva som skjedde, ikke vente. For den som får se, vil kommme til tro. AMEN Til slutt hhadde vi oss et godt måltid med kylling og ris, og gode donuts etterpå. Blir glad etter en slik fest.

4 timer julefest i godt lag

17 desember var det duket for fest i kirka i Tanjung Anom, en liten Nias kirke med masse folk i. Vi ble godt mottat av en velkomstkomite og utdelt hver vår sløyfe, for deretter å bli geleidet fram til første benk. Kiirka er en liten kirke bygget av bambus og blekktak. Men for en jubel og fin sang vi skulle få høre. I dag var det Pendeta Sheel (Kjell Audun) som skulle tale. Vi har måtte vende oss til å hete litt av hvert her nede. Festen i dag begynnte som alle fester her begynner, med flere som skal ha ordet for å vise ære til folk og ha etord før festen begynner. Deretter begynner det, mange kor som deltok, og barn som frimodig er med og synger solo. Og i dag var det premiere for Laudate. Det var så kjekt å synge for folk igjen, få være med å glede hjerter. Men som fester flest varte og denne i det lengste laget, bare dumt å legge planer for resten av dagen. Så desverre nådde vi ikke tilbake til Andreas sin gebursdag. Men det var en fin fest, samlet med et flott folk som er gled i å lovsynge Gud med det de har fått. Marielle begynnte å bli lei etter en time, men de klarte seg bra likevel:=)

Keluarga besar NLM

I dag den 13 desember var det duket for den store festen her i Medan. Alle som jobber i NLM Indonesia var invitert til middag på Kenangan retaurant. Alle som jobber hos oss med familier kom og vi ble tilsammen 43 stk samlet. Savnet Fam Helland som måtte reise til KL for å få KITAS. Her er bildet av alle mannfolka på festen. Programmet var klart, med ny sang gruppe for anledningen. Vi fikk sjansen til å si litt om hvorfor vi feirer jul, og ber og håper at dette kan sette seg i hjertet til noen av de muslimske vennene våre. Når vi hadde sittet en stund ved bordet var det duket for drama. Det var Odd Ivar Langegard, Pak Juli og Pak Bodi (sjåførene våre), som var gjetere og lette etter veien til Betlehem. Så etter stjerna og ville finne frelseren som var født. Pak Bodi, sjåføren som er muslim var helt med i spillet. Det var en fin fest, med god mat og flotte folk. Vi er heldige som får være her ute, møte så mye gode mennesker og få muligheten til å være et vitne.

PREMIERE på søndag

På søndag står det klart for premiere med minikoret Laudate. Vi skal være med å synge julen inn i kirken BMKP(en Nias kirke). Kjell Audun skal tale og er med å synger i gruppa. Det startet med at jeg og Ibu Jani(i midten) skulle synge sammen, men det var fler som ville være med når orang bule skal være med(en hviting). Så nå venter vi bare på fler som vil joine koret. Kjekt e det hvertfall. Husk på oss på søndag då !!!

O jul med din glede

Ja så var vi klar for kakebaking. Liv Jorunn så ivrig i varmen, springer bort til Berit og Jørn med kjevle og stekeplater. Det er vel godt vi har deg!!! Vi var samla en god gjeng til baking og maling av kakemenner, de indonesiske vennene våre syns det var stor stas å få være med å lære norske julekaker. Her er Wiwik som passer David. Med god norsk julemusikk i bakgrunnen og kakemenner stiger julestemningen her ute. God adventstid !!!

Sinabung here we come

Sinabung er en vulkan som ligger 2700 meter over havet, for å komme dit kjører vi en times tid til foten av fjellet fra Berastagi. Så begynner jobben. Vi var fire damer fra den internationale skolen som tok turen sammen med guiden vår Smiley. Det starta med knall fint vær, så klart og fint. Det begynnte ganske så behagelig med lite stigning. Men plutselig kom stigningen med bakker rett opp. Melkesyra satte rask igang å svi godt i legger og lår. Tok vi pause stivna vi helt til, og kunne bare unne oss korte drikkepauser. Ble så sliten at jeg ble helt svimmel. Men opp skulle vi ! Eneste bekymringen var hvordan komme seg ned igjen fra disse bratte stigningene. Men så verdt det var å komme seg opp, se på den utsikten og flotte landskapet. Det er et helt utrolig land vi bor i, så frodig og variert. Oppe på toppen fikk vi tid til å ta litt bilder før skyene kom og dekket til. Da satte vi oss ned og nøyt en god lunsj som guiden vår hadde laga om morgenen. Tenk at vi klarte det, slitne og fornøyd var vi. En fantastisk tur, der skaperverket minner oss ennå en gang om hvilken mektig Gud vi har. Når vi endelig hadde krabbet oss ned disse bratte bakkene, kom vi ned til den lille og stille landsbyen Laut Kawar, der satt vi og slappa av og så på den fine innsjøen. Så satte vi oss bilen for å kjøre hjem, da begynnte det å pøse ned !!! Snakk om flaks.