Har ingen bilder ennå!!!

Heisann, ja her er det blitt lite skrive i det siste. Men det er så kjedelig å skrive uten å putte inn bilder. Men hvordan har vi det ? Vi har det bare bra, det er godt å komme hjem. Men savnet etter venner der ute er ikke å komme utenom. Det er rart å kommehjme etter 4.5åt ute, merke forskjellene i kulturer hva som er bra og ikke så bra de forskjellige stedene. Et eksempel som jeg reagerer på. I Indonesia er det vanlig å stå ute og se besøket ditt drar. Du står ute nesten til du ikke kan se dem lengre. Jeg syns det er en fin ting. Mens her hjemme, har du sagt hade og går mot bilen så hører du døra smelle bak deg med en gang. (endelig gikk dem.....;)). La så godt merke til det, for vi har vært på besøk hos flere, og slik er det her. Men så fikk vi komme på besøk til Anisha og Seiful, en familie fra Indonesia - de sto ute til de ikke så bilen lengre. Akkurat nå er jeg og Marielle i Oslo, har fått låne Tolo sin leilighet og vi jaller rundt her. Det er kos. I kveld får vi besøk, Tini fra koret mitt i Medan kommer innom Oslo for å treffe oss. Det blir stas, gå rundt i Oslo snakke Indonesisk og ha god venninne fra Indo på besøk. Glede oss. Jeg hadde grudd meg til å komme hjem til kalde Norge, sosialt sett. Ja kaldere enn der ute er det, men hver gang vi har tatt T-banen jeg og Marielle har vi kommet i prat med noen. Det er kjekt!!! Kjell og gutta har dratt til Romsdalen og koser seg der, vi kommer etter på torsdag med tog. Glede oss te å treffe dere Anna og Knut !!!! SÅ den 25 juli, da kommer vi oss inn i hus på Tveit. Gleder oss til å få vårt eget!! Når nettet da er oppe, lover jeg å blogge litt mer og legge inn bilder !!!

ET NYTT KAPITTEL

Så var tiden inne for ett nytt kapittel i livet vårt. Er du med?

Vi landa trygt hjemme i Norge på fredag, men lever ennå i en sus av døgnforvirring.

Nå kan vi begynne å fortelle om livet vårt i Norge, tjenesten vår og hvordan vi opplever det å komme hjem til Norge etter 4,5 år borte. Vi er spendte alle 5, heng med :)

Sol sol = solbrent

heisann ja vi er paa ferie og koser oss som bare det. LItt uvant aa bare slappe av, gjore hva vi vil - ja det tar litt tid aa finne utav. Det kommer vel dagen for vi reiser :) Men vi har det bra og godt og varmt. Her paa oya Perhentian er det flott, sand, sol og HELT klart vann. Vi svommer rundt her og ser paa fiskelivet, finner Nemo inn i all korallen. Nei for an god Gud som har skapt alt dette flotte i verden. Ja, sol gjor og solbrent. Vi var ikke flinke nok forste dagen aa smore oss, saa vi ble rode hele gjengen-vert flinke i dag og holdt oss litt i skyggen, saa blir det paa an igjen i morgen. Maa jo vera litt brune te me komme hjem:) Tenkte oss ein tur te haiane i morgen, spennande. Naa glede me oss te aa komma hjem, blir godt. Me hadde ein taarevatt farvel med FAMILIE i Medan, og me komme te aa savne de alle. Bilder komme etterhvert naar me komme hjem:) Ha det godt saa lenge-me ska nyte det her og prove aa slappe av !!!! Klem

Det nærmer seg slutten

Jaja, slitne men glad. Glad for alle de fine vennene vi har her i Indonesia. I går hadde vi avskjedsfest her hjemme i huset vårt, tepper lagt utover alle gulvflater. Mat laga og betillt til 250 mennesker. Det var stort å få være samla sammen en slik anledning før vi reiser hjem. Vi er så takknemlige for det vi har her i Indonesia, og det kommer til å bli et stort savn. Festen i går ble bytta navn, ingen avskjedsfest, men møtes igjen fest;) Nå pakker vi sakene og sender dem avgårde i morgen, så dette blir vel siste blogg fra Indonesia fra vår side. Men bloggen skal være oppe å gå, så bare følg med etter hvert;) Bønneemne: barna er slitne nå, og merker forandringer og at ting skjer. Spesiellt Marielle, hun gråter mye. Kan dere huske på dem i deres bønner, den beste vei å gå !!! Takk Teman teman yang ikut semalam, terima kasih banyak. Kami pasti akan rindu kalian semua. Sampai jumpa dan Tuhan memberkati kiita semua !!!

Hvorfor ?

Hva er det som gjør det så bra å bo i Indonesia? Hva er det som gjør at det blir så trist å reise herfra? Hva er det som gjør hjertet mitt glad, beriker livet mitt her ute?

Gud har gitt meg og oss mange mennesker å møte iløpet av disse årene. Mennesker vi er blitt glad i, bryr oss om og mennesker som gir oss så utrolig masse. De gir oss av sin tid, de gir oss sitt smil og de deler gleder og sorger med oss.

Disse menneskene er og vårt kall fra Gud, Han har lagt dem på hjertet vårt. Det er med mange tårer vi reiser herfra, men med ett håp om å få komme tilbake en dag.

Mange av vennene våre her ute sier de har ingenting å gi oss når vi skal reise, noe som kan veie opp med det vi har gitt dem. Men skulle ønske de forsto hva de virkelig har gitt oss, mange gleder i hjertet og vist oss så mange verdier i livet.

Viss jeg skulle legge ut alt og alle jeg vil savne, da blir lista lang. Her kommer noen av herlighetene og Guds gaver til oss. Håper dokk blir glad av å se på de !! De er noe av beste som har hendt oss +mange fler.

SÅ skal vi si farvel til våre gode venner. Vi skal forlate det som er livet vårt nå, og starte på nytt hjemme i Norge. Vi blir utlendinger i eget land. Hvordan var koden ? Hvordan gjorde vi og sa vi?

Vi reiser fra disse venner i håp om at vi har fått sådd noe, måtte kornet spire og andre få høste. "Jeg ber kjære Jesus, ta vare på vennene våre. Hold rundt dem så de får kjenne din kjærlighet på vanskelige dager. Kall på dem slik at ingen kan stå deg imot. Måtte din kjærlighet og nåde vinne hjerter. AMEN"

Berg og dalbane

Ja livet er om dagene som en berg og dalbane, ikke noe å holde styr på. Gråter det ene minuttet og smiler i det andre. Bare med tanken på å reise herfra så begynner tårefloden å komme.

Så derfor begynner vi slik i dag: dette skal bli godt å forlate, og jeg gleder meg til å slippe slike problemer i hverdagen.

Maur, mygg, mus, rotter og strømbrudd.

I morgen kommer en ny liste, den blir det en litt annen vri på.

Gud har en plan med ditt liv...

Murni er ei flott jente på 25år. Hun er i en søskenflokk på egentlig 5, men der 2 av søsknene er døde. Murni bor hjemme hos mor, far og storebror. Eller vi kan heller si at mor, far og storbror bor hjemme hos Murni. Mor kan ikke gå, hun sitter der på gulvet inne i huset hver dag. Klarer når hun er frisk å ake seg litt rundt om, men trenger og mye hjelp. Far er og gammel, for ei uke siden sluttet og han å gå. Han kommer seg ikke på do, og uhell skjer rett som der er-og Murni må tørke opp. Storebror er lett tilbakestående, og klarer ikke å jobbe.

Mama Natal er søsteren til Murni, hun bor i nabohuset og venter sitt 5 barn.

Murni jobber, jober og jobber. Til nå har hun hatt 2 jobber, itillegg til jobben hun har hjemme. Nettene blir ikke så gode, for begge trenger hjelp opp til flere ganger med å gå på do.

Nå mister hun den ene jobben, og inntektene blir nesten halvvert. I desember mister hun den andre jobben, for da reiser Berit og de hjem. Da har hun ingen inntekt.

Snakke meg om bekymringer. Murni sa en dag "de dagene vi ikke har ris, er jeg bare stille". Nå når Murni har hatt to jobber har hun av og til kunne spør foreldrene hva de vil ha til mat, og en skjelden søndag kansje hun kunne kjøpe kylling til dem. Men nå mister hun en jobb, og de er heldige om de har nok til ris hele måneden. Jeg spurte henne hvordan det var å jobbe hos oss utlendinger som er rike og kan spise kylling og kjøtt hver dag. Hun svarte "det er vondt".

Dagen etter jeg hadde skrevet blogg om Hjelp for mine bekymringer, svarte Gud meg. Han sendte Murni på døra mi. Mine bekymringer ble glemt og små, de betydde ikke så mye lenger.

Murni forteller hun er sliten, og forstår ikke hva Gud tenker med livet hennes. Hun er 25år og har ikke tid å ut å finne seg mann, ikke tid til venner. Hun er sliten og trøtt av å ta seg av foreldrene, og tenke på hva som kommer til å skje fremover.

Hun sier selv at hun har tenkt på å hoppe i brønnen, for å slippe dette slitet og bekymringene.

En dag hun kom hjem, satt faren der på gulvet og hadde avføring rundt seg. Hun løp ut av huset, langt vekk, orket ikke mer. Hun gikk til kirka, satte seg ned og enset ikke folket rundt henne. Det var hun og tankene. Når talen var slutt, hadde Gud fått talt til henne. Hun løp ut av kirka, for å grunne å tenke på hva Gud hadde gitt henne. Nå vet hun at tross tunge dager, tross slit og bekymringer så har Gud en plan med livet hennes og at Han vil gi henne det hun trenger til hver dag.

Jeg er stolt som får kjenne Murni, det er ei jente som beriker livet mitt og gir det meg tårer i øynene av å tenke på henne. Hun er fattig materielt, men så utrolig rik på Jesus. Hun lever så nær Gud, stoler på Han og lever for Han om livet går henne imot. Hun er ei jente å se opp til i mange ting.

I kveld fikk jeg melding av Murni, hun ber om hjelp. "Kan du be for meg, så jeg alltid må få styrke og tålmodighet"

Det er flott om dere og er med å be for Murni.

HJELP

Det står: "kast alle bekymringer på Ham". Der trenge eg hjelp akkurat nå. Litt for mye står på i hode, tanker og praksiske ting. Gjennom denne datamaskinen så driver vi å ser på hus, som skal kjøpes. Det koster på millioner av kroner. På andre siden så har vi noen vi aldrig har møtt som driver å skal selge huset vårt på Askøy, sånn at me kan betale litt av det huset me skal kjøpe. Eg har klart å vera rolige heilt te nå, men nå satte bekymringane inn-og ikkje klare eg å kasta de av meg. Sko ønska eg kunne knipsa så va alt ordna, men det skjer bare i eventyr. SÅ, kan dokk be for oss nå om at ting må ordna seg sånn som Han vil. Så får me håpe det e på ein god måte;) Be om at eg kan få sova godt uten bekymringer og drømmer om ka som kan skje. Takk for me kan hjelpa kverandre gjennom å be for kverandre. Klem fra ei BEKYMRA Silje

Klar for fest

Stas å få gå i bryllup med sydde klær fra Indonesia

I gode og vonde dager

I hele 40år i dag, har mor og far vært gift. Løftet de gav hverandre 4 mai 1968 har holdt til dagen i dag, og vil nok vare til døden skiller dere ad.

Dokk e flotte, og me e så glad i dokk. Dokk e någen gode eksempler i mye, men ikkje i alt ;)

Takk for de dokk e, og det dokk har gjort for oss. Me e stolte av dokk, og glede oss te å treffa dokk igjen snart.

Me ønske dokk alt godt, for dagen og resten av årå dokk ka få ha sammen. Ønske dokk Guds velsignelse - måtte han få berike dokk ennå mer !!!

Stor klem fra oss alle 5

Wiwik + Didi = Sant

I dag den 3 Mai 2008 var den store dagen for Wiwik, hun er blitt kona til Didi. Wiwik er barnepiken vår, og vi er sååååå glad i henne. Det var flott å få være med å se henne gift med Didi. Måtte de leve lykkelig sammen alltid.

Treffer Wiwik i døra, klar til å giftes bort. Men hvor er Didi, her må det ringes litt.

I moskeen bare 15 meter fra huset blir de gift. Imamen siterer hva de skal si for å bli gift. Som symbol bruker de og 100 000 Rp lapp, for å vise at de er mer verdt enn det. De var nervøsne begge to i dag, men så fine atte.

Nå er de gift, så da er det på tide med tradisjonelle tradisjoner fra Java. Brud og brudgom kommer fra hver sin ende og møtes på et teppe. Der ligger det ett fat med vann og blomster, og det ligger et fat med egg. Når de møtes skal de gå rundt dette sammen med forloverene. Etter hver setter bruden seg på kne, holder foten til brudgommen og knuser ett egg med foten hans. Deretter vasker hun foten med egget og vannet som blomstene ligger i.

Det er en javanesisk dame som leder denne siansen, og snakker javanesisk. For meg høres det ut som "kakling".

Tradisjonen er og slik i ett javanesisk bryllup at brudeparet skal ha på seg drakter fra de plassene i Indonesia som familiene kommer fra. I løpet av den tiden jeg var der fra 9 til 14.00 hadde de på seg 4 forskjellige drakter.

Javanesisk drakt

Drakt Mandeiling

Drakt fra Padang

Ja så blei de gifte. Måtte de få ett godt liv sammen, der de kan få vera gode med hverandre. Min største bønn er at de må få bli kjent med Jesus sammen.

1 måned igjen i dag

Ja tenk det, livet vårt i Indonesia er snart over for denne gang-det er bare 1 liten måned igjen. Det er en rar tanke, skremmende, trist og litt spennnende.

Pakkingen er allerede i gang, og ting sorteres ut - masse kan gis bort. I dag tok jeg og Marielle turen ut til "Kampung Batak, Pasar tiga" en plass hvor det bor mange fattige, det er skittent der og de fleste lever av å lete etter "verdifullt" søppel.

Etter å ha gått gjennom mange av tingene våre, så har det samla seg opp en del klær og leker som vi ikke kommer til å ta med hjem til Norge. I går når jeg skulle sortere tingene, blir jeg nesten flau-har vi så mye?Så vi lassa becaken full og reiste ut, meg og Marielle. For en glede stor på denne jord, både for for meg og for de som fikk. Det var stort for meg å se Marielle med glede dele ut klær og leker som er hennes, og som hun er glad i. Så var det herlig å se hvor glade og takknemlige de var de som fikk. De satt der fint å venta på sin tur til å få ett klesplagg som passa til dem-så takka de fint og høflig.

Når det var tid for å dele ut leker ble det litt mer livlig, da ble de som ivrige normale barn i en lekebutikk ;-)

Det er en velsignelse å kunne få gi, og det gjør så godt i hjertet.

Belive it or not

SNØ I MEDAN

I dag falt den første nysnøen her i Medan. Til stor glede for store og små. Ikke hver dag vi får oppleve det i varme Medan.

Noe så urettferdig

Har du noen gang vært på Sele søppelfylling? Det har jeg. Det er streng vakthold der, og folk får ikke lov å inn uten tillatelse, og de som kommer inn er de som skal kaste boss der.

Simpang Kongsi, er Medans største søppelfylling. Jeg fikk være med å se. Det står skilt skilt om at folk ikke har lov å inn på søppelfyllingen der og, men ikke alle skrevne regler teller i dette landet. Jeg tror ikke jeg har følt med så flau over mitt eget liv før. Flau over egen overflod, klager og bekymringer, og flau over en så urettferdig verden. Der kommer vi inn på søppelfyllingen som stinker og er røykfull, og det er fullt av folk som har sin arbeidsplass der. Arbeidet deres er ikke betalt av kommunen for å rydde opp i bosset og holde styr på hva som blir kastet hvor. Nei arbeidet dreier seg i å finne det "beste" bosset. Boss som de kan selge og få penger til mat og skole til barna. Noen leiter etter mat som er kasta som de kan gi og fø opp grisene sine med, som igjen skal selges.

De har ikke så mange valg,

Gisene som skal ha mat, bor ofte like ved husene deres-ikke så bra for helsa

Det var mange tanker som kom av å være på en slik plass, går det an å være glad og ha ett slikt liv? Jeg møtte ei dame, tobarnsmor. Hu satt og renska mat til grisene sine, og smilte og lo. "En ting kan jeg si deg, vi føler oss aldrig ensomme her på bossplassen, alltid noen å prate med".

Det er sosialt på dynga

Samtidig som vi møtte ett eldre ektepar, de hadde jobba på plassen i 20år. De kom fra øya Samosir for å finne seg arbeid i byen, men det fantes ikke arbeid å få. Så da havna de på søppelfyllingen. De ville ikke bli tatt bilde av, de var redd for at barna skulle finne ut hvor de jobba. "Dette er venteplassen vår før himmelen, der skal vi få det bra" sa dama til oss.

Det de leter etter i søppelet er mye plastikk, dette vasker de, hakker opp og tørker det før de kan selge til en mellommann. Prisen de får for ett kilo plastikk er ca 70 øre.
Han har tatt med plastikken hjem for å gjøre klar til salg

De leter etter blikkbokser, flasker, mat, brusbokser og for korkene på vannflasker får de "god" kilopris. Av alt bosset som blir tømt blir det god plass for meitemark, og dette kan selges til fiskemat.
Skal det være litt meitemark

Så er det en god mann som har bodd ute ved bossplassen i over 5 år nå. Han er prest og jobber for at familiene som bor i dette området skal få det bedre. Både iforhold til kristenlivet sitt, men og når det gjelder helse, ernæring og skole. Se på denne snille mannen.
I kirka som ligger 500 meter fra søppelfyllinga samles barna til gudstjeneste hver fredag, de samles mange og de synger av hjertets lyst. De sitter der så rene og fine, nydusja. For ett par timer siden sto de midt i dynga og lette etter "godt søppel".

Se på disse herlige barna:

Tenk om vi, da tenker jeg oss her ute og dere der hjemme, kunne få være med å hjelpe dette folket til ett bedre liv. Vårt viktigste redskap er BØNN