Wiwik + Didi = Sant
I dag den 3 Mai 2008 var den store dagen for Wiwik, hun er blitt kona til Didi. Wiwik er barnepiken vår, og vi er sååååå glad i henne. Det var flott å få være med å se henne gift med Didi. Måtte de leve lykkelig sammen alltid.
Treffer Wiwik i døra, klar til å giftes bort. Men hvor er Didi, her må det ringes litt.
I moskeen bare 15 meter fra huset blir de gift. Imamen siterer hva de skal si for å bli gift. Som symbol bruker de og 100 000 Rp lapp, for å vise at de er mer verdt enn det. De var nervøsne begge to i dag, men så fine atte.
Nå er de gift, så da er det på tide med tradisjonelle tradisjoner fra Java. Brud og brudgom kommer fra hver sin ende og møtes på et teppe. Der ligger det ett fat med vann og blomster, og det ligger et fat med egg. Når de møtes skal de gå rundt dette sammen med forloverene. Etter hver setter bruden seg på kne, holder foten til brudgommen og knuser ett egg med foten hans. Deretter vasker hun foten med egget og vannet som blomstene ligger i.
Det er en javanesisk dame som leder denne siansen, og snakker javanesisk. For meg høres det ut som "kakling".
Tradisjonen er og slik i ett javanesisk bryllup at brudeparet skal ha på seg drakter fra de plassene i Indonesia som familiene kommer fra. I løpet av den tiden jeg var der fra 9 til 14.00 hadde de på seg 4 forskjellige drakter.
Javanesisk drakt
Drakt Mandeiling
Drakt fra Padang
Ja så blei de gifte. Måtte de få ett godt liv sammen, der de kan få vera gode med hverandre. Min største bønn er at de må få bli kjent med Jesus sammen.
Etter å ha gått gjennom mange av tingene våre, så har det samla seg opp en del klær og leker som vi ikke kommer til å ta med hjem til Norge. I går når jeg skulle sortere tingene, blir jeg nesten flau-har vi så mye?
Så vi lassa becaken full og reiste ut, meg og Marielle. For en glede stor på denne jord, både for for meg og for de som fikk. Det var stort for meg å se Marielle med glede dele ut klær og leker som er hennes, og som hun er glad i. Så var det herlig å se hvor glade og takknemlige de var de som fikk. De satt der fint å venta på sin tur til å få ett klesplagg som passa til dem-så takka de fint og høflig. 
Simpang Kongsi, er Medans største søppelfylling. Jeg fikk være med å se. Det står skilt skilt om at folk ikke har lov å inn på søppelfyllingen der og, men ikke alle skrevne regler teller i dette landet. Jeg tror ikke jeg har følt med så flau over mitt eget liv før. Flau over egen overflod, klager og bekymringer, og flau over en så urettferdig verden. Der kommer vi inn på søppelfyllingen som stinker og er røykfull, og det er fullt av folk som har sin arbeidsplass der. Arbeidet deres er ikke betalt av kommunen for å rydde opp i bosset og holde styr på hva som blir kastet hvor. Nei arbeidet dreier seg i å finne det "beste" bosset. Boss som de kan selge og få penger til mat og skole til barna. Noen leiter etter mat som er kasta som de kan gi og fø opp grisene sine med, som igjen skal selges. 
I kirka som ligger 500 meter fra søppelfyllinga samles barna til gudstjeneste hver fredag, de samles mange og de synger av hjertets lyst. De sitter der så rene og fine, nydusja. For ett par timer siden sto de midt i dynga og lette etter "godt søppel".
Ikke til å tro, men gutten vår blir 9år i morgen den 16 april. Tiå går fort.
Det er så mange som ikke vet at billetten er betalt. At det bare er å ta imot den. Se på alle disse menneskene, og tenk bare på hvor mange fler som ikke kjenner Jesus.
Tanya
